Afghanistans historie: Tid for en omskrivning!

Afghanistan - ingen fred å få er en historisk/dokumentarisk bok skrevet av Elisabeth Eide og Terje Skaufjord, kjente norske forfattere og analytikere som har flere tiårs erfaring med forholdene i Afghanistan.

I april 2014 var jeg invitert til Oslo av Afghanistankomiteen for å delta på boklanseringen for Afghanistan - ingen fred å få. Jeg fikk ikke til å reise dit, men interessert var jeg absolutt.

Så ivrig var jeg etter å lese denne viktige publikasjonen at jeg neste dag spurte Vadsø bibliotek om den engelske versjonen, siden norskferdighetene mine på denne tida ikke var gode nok til å lese boka i sin opprinnelige form. Skuffet måtte jeg innse at den ikke var oversatt, foreløpig. Jeg er glad for å kunne rapportere at nå, etter mange måneders studier av mitt vertslands språk, er jeg i stand til å lese den norske versjonen.

Utmerket historisk oversikt

Jeg var desperat etter å lese denne viktige boka fordi forfatterne er anerkjente og de er ikke afghanere. Derfor tror jeg at de kan skrive om våre problemer uten å ha noen personlige interesser eller bli påvirket av mektige afghanere.

Afghanistan - ingen fred å få gir en oversikt over Afghanistans politiske historie. Fra da landet ble kalt Ariana og deretter Khurasan, til Afghanistans uavhengighet, tiåret med demokrati og politiske partier. Boka tar også opp Sovjetunionens intervensjon/okkupasjon, Mujahedingrupper og deres partier, borgerkrigen, relasjonene mellom Pakistan og Afghanistan, Talibans rolle og mange andre beslektede saker i detalj.

De siste 13 årene etter 9/11 har vært preget av det internasjonale samfunns tilstedeværelse i Afghanistan, noe som er godt dekket av Eide og Skaufjord. Forfatterne har fremhevet den påfølgende økte støtten for menneskerettigheter, godt styresett, ombyggingsprosjekter og grunnlaget for demokrati på en svært positiv måte som tegner et fint bilde av hva som er oppnådd. Og allikevel annerkjenner og skisserer de de mange utfordringene som fortsatt ligger foran.

I tillegg til de 16 hovedkapitlene er det lagt til utdrag fra intervjuer med høyprofilerte afghanske politikere og menneskerettighetsaktivister.

Unøyaktig framstilling av Ismaili-folket

En kritikk har jeg. Som en ismailier fant jeg at informasjonen som gis om minoritetsgrupper ikke bare er altfor begrenset, men også unøyaktig og feil i sin beskrivelse av vår tro. I kapittelet "Sterk religiøsitet og sårbare minoriteter", (ref 1).

"Ismailiaer, en egen gruppe shiamuslimer, tror på imamen Ismail som døde i år 765. De mener han var den sjuende og siste imamen, og at han vil komme tilbake på Dommens dag. I dag er deres øverste leder Karim Aga Khan (den fjerde Aga Khan). Han leder rundt 300 000 tilhengere spredt over hele verden. I Afghanistan holder ismailiaene til i Kabul, i Baghlan og Badakhshan, til dels i den utilgjengelige Wakhan-korridoren [...]." (Ref 2.)

Ismailisamfunnet er helt riktig en gruppe av shia, men vi tror på imamen i vår tid - en nålevende imam. Videre, imam Ismail var vår sjette IKKE sjuende imam, og absolutt ikke den siste heller. (Ref 3.)

Vår gren av shia har vår nåværende imam som en direkte etterkommer fra Hazrat Ali (shiittenes første imam) og Profeten Mohammed fvmh (ref 4). I tillegg, vi tror absolutt ikke at imam Ismail vil komme tilbake på dommedag, slik forfatterne har skrevet.

Ismailiene grunnla det første shiakalifatet under Fatimidenes kalifat - imam i 297/909, og ga veldig viktige bidrag til islamske tanker, historie, kultur og utdanning. Al Azar-universitetet (det første, kanskje det eldste, islamske universitetet) er et av de beste eksemplene på dette. (Ref 5)

Hans Høyhet prins Karim Aga Khan IV er den 49. nedarvede og nåtidige IMAM for ismaili-muslimene, og de som følger han er totalt ca 15 millioner (et tall som er et godt stykke unna de 300.000 som forfatterne nevnte). Ismailiene bor i mer enn tjuefem land i Asia, Afrika, Midtøsten, Europa og Nord-Amerika. (Ref 6)

Menneskets sinn er som fallskjermer...

Ismaili-samfunnet utgjør 3-5% av Afghanistans befolkning (ref 7) og de bor i ni provinser: Kabul, Prwan, Maidan Wardak, Bamyan, Baghlan, Samangan, Balkh, Kunduz, Takhar, Badakhshan. (Ref 8)

Jeg vil anbefale at utenlandske forskere og forfattere som skriver om Afghanistans historie, spesielt om minoritetsgruppers demografi, bør finne virkelig pålitelige kilder fra noen innenfra de aktuelle samfunnene.

Jeg er heldig som kan skrive fritt om denne boken i Norge og vite at forfatterne ikke vil true meg på livet. Tvert imot, kan jeg til og med håpe at de vil være interessert i min tilbakemelding og i beste fall foreta nødvendige korrigeringer i den neste utgaven de publiserer.

En slik frihet står i kontrast til hva jeg opplevde da jeg på liknende måte gjorde en afghansk forfatter oppmerksom på feil. Han svarte med å true meg, og var klar på at han ikke var interessert i å vurdere noen som helst konstruktiv kritikk. Dette minner meg om et sitat jeg liker: "Menneskets sinn er som fallskjermer. De virker bare når de er åpne. " (James Dewar).

Minoritetsgrupper skjøvet til side

I Afghanistan er det dessverre mange forfattere, akkurat som våre politikere, som fortsetter å ignorere minoriteter. Istedet fokuserer hver og en på sin egen etniske gruppe, som vanligvis blir framstilt som både overlegen og dominerende, "storebroren" til alle andre.

Når jeg leser Afghanistans historie skrevet av afghanske forfattere kan jeg faktisk ikke finne oss, ismaili-folket, i disse tekstene. For det meste blir vi ignorert, eller den lille informasjonen som gis er vridd til en negativ omtale. Vi ismailiere har, som minoritetsgruppe i Afghanistan, gått gjennom svært vanskelige tider, ikke minst fordi drapene på vårt folkeslag var autorisert av kong Abdul Rahman, pågikk i stor skala inntil nylig og autorisert igjen i perioden med Taliban regimet.

I Afghanistan - ingen fred å få fant jeg mye å beundre og applaudere, spesielt den objektive rikdommen av informasjon om vår historie og de utfordringene vi fortsatt står overfor. Jeg er takknemlig overfor forfatterene for deres innsats på våre vegne, og håper de vil være åpne for tilbakemeldinger fra afghanere som meg selv som fortsetter å jobbe for et tryggere og mer rettferdig samfunn i vårt hjemland.

Som den kjente afghanske historikeren, forfatteren og forskeren, Aziz Arianfar sa:

"Den historien som har blitt skrevet etter ordre fra konger og deres mektige følgesvenner trenger nå å bli omskrevet, om-lest og om-bedømt fra begynnelsen av."

Referanser:

1. Eide Elisabeth/ Skaufjord Terje, Afghanistan – ingen fred å få , kapittel 3, side 47
2. Eide Elisabeth/ Skaufjord Terje , side 49, samme bok
3. Daftry Farhad , the Ismailis- their history and doctrines
4. Daftry Farhad / samme bok
5. Saif Azad Abul Rahman / the Fatimid caliphate’s history
6. Democracy and Pluralism in an interdependent world, collection of H.H. the Agha Khan’s speeches
7. Yazdani Kazim, research into the history of the Hazara ethnic group
8. Bamynai Said Ibrahim, Kainies and Ismailies of Afghanistan

For mer informasjon om ismailiene, besøk:

http://www.iis.ac.uk/home.asp?l=en&lang=en og www.akdn.org

Originally published: http://www.utrop.no/Nyheter/Kulturnytt/27620

https://ismailimail.wordpress.com/2014/08/17/gulabuddin-sukhanwar-history-of-afghanistan-time-for-a-re-write/